Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvordan jeg ser når jeg blir gammel. Slikt interesserer meg. Noen er veldig kjekk, verdig enda bedre i løpet av årene med andre bare å bli like gammel. Jeg vil tenke på gamle skuespillere som Cary Grant, som viste seg for topp sted på sekstitallet. Andre er fin når den er 18-20 år og så går alt pinnen rett ut. Jeg vet ikke hvilken som er best egentlig. Det er trolig mest følsom og bryr seg mer om sitt utseende i ung alder. Så da burde være best, å være vakker som en ung mann som er. På den annen side må det også være en hassle å ha vært kjekk, og deretter gradvis miste sin skjønnhet. Men hvis du klarer å få penere med alderen så … Ja, det har også sine åpenbare fordeler. Det verste er vel … Nei, jeg vet ikke noe som er verre, ærlig. Begge alternativene har sine ulemper i seg selv er omtrent like morsomt som en seriøs urinveisinfeksjon.

Jeg har kanskje rotet litt for meg selv. Eller rettere sagt, jeg har rotet det til ganske bra for meg. Faktum er at jeg har gjort én ting som virkelig ikke kan gjøre. Noe stygg, ekkel, skitten. Jeg trenger ikke engang har muligheten til å begynne å beskrive hvor mye jeg angrer på dette dumhet. Det finnes ingen ord for det enkelt, så ille som det. Til tider føles det som dette er å spise meg opp innvendig som om jeg hadde svelget en gallon av svovelsyre (eller saltsyre, som nå er mest etsende). Jeg tenker på dette hele tiden. Jada, jeg har anledning og mulighet til å koble den for en liten stund, blant annet når jeg benytter meg å gå på ski, som jeg dessverre må slutte med en dag fordi jeg tilsynelatende har gener for benskjørhet (selv om det ikke er klart at Jeg vil bli berørt). Men det er fortsatt bare et øyeblikk, er da alle de svarte på meg igjen. Hvordan kunne jeg være så dum?

Frykt og fobier hviler ofte på faktagrunnlaget vil trolig være i stand til å si. Jeg er redd for to ting, edderkopper, og for å bli rammet av en feil i gule flekken som gjør meg blind. Selvfølgelig, dette er mer eller mindre ulogisk og unødvendig. Det finnes ingen farlige edderkopper i våre breddegrader, er en vanlig veps mye farligere enn en edderkopp, selv om jeg føler ikke det minste ubehag for veps. De fleste av mine slektninger, også de som hadde kommet langt opp i årene, ser helt fint. Min bestefar, for eksempel å bruke min kunnskap, ikke engang briller. Min frykt er fullstendig ubegrunnet. Nå, ingen av dem spesielt ødeleggende, det er ikke som om jeg har agorafobi, datamaskin fobi eller noe annet som ville være svært vanskelig for alle som ønsker å leve et normalt liv. Så kanskje jeg ikke burde klage, det kan bli mye verre dette etter min mening.

Noen ganger vil du bli forbløffet. Det er i seg selv lenge siden jeg var helt målløs nå, flere år siden faktisk. Sist gang det skjedde var en høstdag for noen år siden da jeg leste at noen hårspray kan fremskynde en persons fett tap som tillater ham å gå ned i vekt hvor raskt som helst. Nå viste det seg at nyheten ikke var sant, men jeg vil fortsatt huske hvordan det føltes da dette skjedde. Det var en så dyp og sjokkerende hendelse som jeg aldri vil glemme den dagen så lenge jeg lever. Solen hadde nettopp gått opp, to hjort passerte utenfor vinduet mitt, var kjøleskapet nesten tom og det var nesten på tide å plukke opp vinterstøvler. Jeg hadde min rutete tøfler på meg, som var blitt merkbart slitt (jeg har kastet dem nå), hadde jeg bare gjort kaffe som var litt for sterk. Jeg utbedret denne feilen ved å helle i litt ekstra melk. Det var en veldig spesiell dag.

Jeg noen ganger lurer på hvordan livet mitt hadde utviklet seg under forskjellige omstendigheter. Kanskje jeg hadde lært klone elg eller oppfunnet et produkt helt forhindret klimakteriet og gjorde det mulig for kvinner å føde barn i sin helhet, og også unngå de negative virkningene som menopause bringer. Men dette gjorde ikke det. Jeg kan ikke si jeg angrer på det. Foreløpig er jeg faktisk ganske fornøyd med mitt liv og prestasjoner slik de vises nå. Men som jeg sa jeg ikke kan noen ganger hjelpe, men lurer på hva jeg kunne ha gjort annerledes. Så kanskje alle tenker slik, vet jeg ikke. Selv nå er det aldri for sent å gjøre noe nytt. Jeg kunne bytte spor helt. Men til hva? Forfattere kan, virker det ikke helt urimelig. Jeg kan begynne å få litt mer forsiktig med språket og bare trene litt mer disiplin, slik at jeg får ting gjort, skrevet, men umulig det burde egentlig ikke være.